etter Havfruegate trodde mange magasinet var gått til grunne, foruten en og annen sporadisk bloggpost.

Men Hoseanna!

Bladet koster 149,- (kan hentes på Outland Oslo eller på Arcon av Imagonems utsendte når det kommer fra trykken) eller 199,- om det skal sendes med post. Jo fler vi får på forhåndsbestilling, jo flere kan vi trykke opp.
Beløpet kan vippses til 3173WC

VIKTIG: Dersom det skal sendes, skriv inn fullt navn og adresse.

Det siste tiåret har jeg hatt gleden av å tilbringe de fleste påsker på Fastaval, en dansk rollespillkongress nord på Jylland. Hvorfor gidder man det, år etter år?* Jo! Fordi de har en særegen, internasjonalt anerkjent scenarietradisjon. Hvert år pitches det flere titalls synopser fra vordende spillskapere, der det gjøres et utvalg der cirka 30 scenarier går videre og får lov til å settes opp på kongressen. Forfatterne får kurs, seminarer og sparringspartnere underveis i prosessen. På slutten av festivalen er det en (mer og mindre) høytidelig bankett, der det deles ut priser (en forgylt gips-pingvin) til scenarier i ulike kategorier; beste roller, beste formidling, beste metode osv. 

Er dette en garantioppskrift for høykvalitets scenarier? Nei, det er hit and miss, og feltet varierer fra år til år. Er det en interessant modell for å dyrke fram spennende rollespillforfattere og -designere? Ja! 

(Det er et tilsvarende opplegg for brettspillsdesignere, og flere spill med arnested på Fastaval har gått videre til å bli profesjonelt produsert)

Designkulturen på Fastaval har fått internasjonal anerkjennelse og innflytelse, og festivalen har hatt æresgjester som Vincent Baker og Mark Rein-Hagen. I år var æresgjesten svenske Nils Hintze, som har bidratt til flere av Fria Ligans spill.

Spillene jeg spilte i år: 

Republik av Henrik Dithmer

Spillederløst scenarie om en anarkistisk gresk bystat der alle var gale, med en jenga-mekanikk og noen kort som pacingmekanisme. Da jeg viste min venn pitchen til dette scenariet spurte han om den var laget med random-tabell. Det kan man jo forstå. Det var ikke helt innertier, på tross av svært profesjonell fasillitering og noen solide spillerprestasjoner. Vi var rett og slett litt for flinke i Jenga, og ble nok litt for opptatt av det som parallell-lek. Spillet ville mye, kanskje litt for mye, symbolsk, tematisk og mht metode. 

Edsvoren av Mads Brynnum

Jeg fikk gleden av å lede dette Game of Thrones-inspirerte scenariet, som er basert på en slags “intervjumetode” som har gått sin seiersgang på festivalen siste tre år. Metoden går ut på at spilleder stiller direkte spørsmål til én og én spiller, som siden svarer i rolle. I disse sekvensene er det ingen direkte samhandling spillerne imellom, men man lytter til hverandre og bygger videre på det andre har sagt. Men så kan det være morsomme rom for at man har oppfattet ting forskjellig osv. Scenariet åpnet også for mer klassiske rollespillscener rollene imellom. Det fløt tidvis litt ut i “vanlig rollespill” også utenom disse sekvensene, og jeg måtte minne om metoden en del ganger. Kanskje etablerte jeg den ikke tydelig nok innledningsvis. I tredje akt var handlingen spunnet så langt fra det scenarieforfatteren hadde skissert at vi var helt off-script, men det var en fin kreativ utfordring, og jeg mener vi landet greit på beina. Kanskje min favorittopplevelse i år. Å være spilleder gjør en også mer skjerpet. 

Fordømt, for evigt av Rasmus Høgdall

Med spill fra kl 20-01.40 var dette ihvertfall det lengste scenariet jeg spilte i år. Det var nok også et av festivalens mer påkostede, sånn designmessig, med tykt og deilig, glanset og gjennomillustrert papir i rollehefter, handouts og spilledermateriale. Her spilte man jyske politifolk som i en årrekke jakter på en seriemorder. True Detective var nevnt som inspirasjonskilde. Det minnet meg kanskje særlig om det svenske rollespillet Kult med sin action-horror. Det var en fin mekanikk med noen rollekort man kunne snu etterhvert som man ble stadig mer “korrumpert”. Det er visst et bysantinsk okkult plot i bakgrunnen for spillet, som man mest skraper overflaten av. 

Ved Jormundgands ende av Linus Peter Nørregaard Schaksen

Viking-scenarie satt til Vinland på 1000-tallet. Dette synes jeg var ganske sjarmerende. Det jeg vil oppfatte som et ganske “klassisk” fastavalscenarie, med scriptede opplegg til scener som har klare innslagspunkt og føringer for når scenen avsluttes. Særlig første akt var tight og fin. Med slike scenarier er det viktig at hver eneste “forhåndsprogrammerte” scene har en klar funksjon. Det var noen som ble litt for sånn “rollene sitter og snakker sammen”. Men et kult opplegg. 

I år fikk jeg gleden av å kunne spille på norsk i alle puljer. Noen år må jeg spille på engelsk (det er høyst varierende panskandinavisk språkforståelse på danskene, særlig av den yngre garde). Jeg kan jo ikke forvente noen særskilt behandling som utlending, men blir veldig glad de gangene jeg kan spille på norsk, siden flyten alltid blir bedre på morsmålet.

Den komplette oversikten over spill fra årets festival finner du her, noen av dem i nedlastbart format: Alexandria.dk

* At samboeren min er dansk og har vært aktiv på festivalen siden 2007 har formodentlig også noe å si. Svigerforeldre (hvorav svigerfar er brettspillinteressert) og leie av sommerhus i nærheten av festivalområdet er muliggjørende faktorer. 

Av Kaare Berg

Dragepust er et nytt norsk rollespill som slippes på markedet 21. Juni. Før jul var hypen på topp og spillet hadde en fantastisk suksessfull Kickstarter. Så bra var den at man skulle nesten tro at det ikke er noen i Norge som ikke har bestilt spillet. Er du en av dem, eller om du gleder deg til å få godsakene inn i hylla så spør jeg her. Bortsett fra at det er norsk og nytt, er det verd å holde pusten i påvente av Dragepust?

Hva er Dragepust?

Dragepust er et fantasy-rollespill i Neo-trad-stil, lagd for å være lett å plukke opp uten at det blir så enkelt at det virker simpelt. Det er hjertebarnet til tre spillskapere; Michael Stensen Sollien, Nicolai Krogsrud-Strøm og Simen L. Stangeland (også kalt De tre eller Treerbanden for å gjøre det enkelt.) I ti år har de flekket og spikret. Endelig er de klar til å dele spillet med oss.

For dem som ikke er så opptatt av alskens merkelapper betyr Neo-trad at spillet har en fot plantet i den tradisjonelle måten å spille rollespill på. Samtidig som det dyppe tæra i vannet med mer moderne måter å spille på. Dette sier De tre at er med hensikt, for målet er å gjøre spillet tilgjengelig for nye, så vel erfarne rollespillere. Pluss de håper å gi folk som er vant til å spille mastodonten Dungeons and Dragons et insentiv til å spille norsk.

Selv om jeg liker å hoppe uti moderne-dammen med begge beina, må jeg innrømme at denne tilnærmingen funker for Dragepust.

Grunnmetode

Selve grunnmetoden er kjent og kjær for alle som har trasket rundt i rollespillenes dype skoger en stund. Spilleder sier hvor vanskelig noe er, spilleren triller to sekser-terninger og sammenligner summen mot vanskelighetsgraden. Her har De tre tatt noen få men vesentlige grep.

I Dragepust sier bare spillederen vanskelighetsgraden i form av ord. Det finnes fem vanskelighetsgrader, fra veldig lett til veldig vanskelig. Spillederen skal ikke si noe tall. Så istedenfor å kvantifisere motstanden i en tallverdi, så kan spillederen bare se for seg hvor utfordrende hva enn rollen prøver å gjøre og si det. Vi snakker med ord, ikke tall og dette er en mer intuitiv måte å fortelle på. Å løpe over en gresseng er enkelt, å balansere over en sleip stokk for å krysse en dyp bekk, vanskelig. 

Dette er med å senke terskelen for å være spilleder og er veldig vesentlig opp mot Dragepust sitt mål om å være tilgjengelig.

Roller

De tre gjør det samme når det kommer til rollene. Hver rolle har fem egenskaper, som går fra Dårlig til God via Middels. De er ikke definert med tall. Noe som gjør at man ikke må oversette et abstrakt tall verdig til et mentalt bilde, men bare kan si at Fafnir har God Styrke og se det for seg. Samme med rollens ferdigheter, som er rangert Lærling, Lærd og Mester. Alt dette er med å gi deg et umiddelbart bilde av rollen uten å måtte oversette hva betyr en 15 i styrke, mot en 12. 

Dette fjerner ett ledd mellom det som står på rollearket og den rollen vi ser for oss i hodet. Nevnte jeg tilgjengelighet?

Systemet

Når man triller terninger så må man jo ha noe å trille mot. Her er et tredje lite lurifaks gre som De tre har gjort. De har på rollearket lagd en liten tabell, hvor du sammenligner hva du har i egenskapen (god, middels eller dårlig) med vanskeligheten av det du gjør. Der får du tallet du skal trille mot. Nå steiler jeg automatisk med tanken på tabeller. Jeg har enda traumer fra tidlige runder med Rolemaster og Middle Earth Roleplaying. Men denne lille koselige greia her funker. Og etter hvert, så vil man fort lære seg hva de mest vanlige verdiene er. Som at middels mot vanlig er 7.

Ikke så mye et regelgrep, men ett metode grep som spiller rett inn hele vi snakker med ord greia som De tre har lagt seg på. Legg hva man trenger rett foran en, sånn at det er lett tilgjengelig og at vi er fort tilbake i fortellingen. 

Dette er den store styrken til Dragepust. Etter som du leser deg igjennom teksten så vil du se at dette er noe de har brukt tid på. At dette er et konkret designvalg. Ett valg selv en gammel grinebiter som jeg kan sette pris på.

Du trenger deg ikke bekymre deg. Dragepust er neo-trad. Det er solide tradisjonelle røtter her. Personlig synes jeg det er litt synd, men jeg skjønner hvor De tre vil hen med dette. Så skal det også sies at trass i at det er nesten 20 tilstander, og nærmere 80 særtrekk som rollene kan velge mellom, alle med sine egne små regler, så er ikke Dragepust overveldende. Man trenger ikke kunne alle disse, de er lette å finne underveis, og blir begrenset av hvilke roller man har i spill. Samtidig så er dette ikke så annerledes fra andre spill i samme segmentet, så man kan fort kjenne seg igjen.
Det blir også voldsomt lett hjulpet frem av spillskapernes gjennomgående enkle språk. Som gjør det lett å fatte hvordan og når disse virker.

Sånn er det for så vidt med det meste i Dragepust. Kamp er enkelt forklart, det samme er bruken av magi. Dragepust har flere former for magi, og det må sis at min favoritt er Miksturmagi. Blanding av urter og sånn. Ellers finner du både Formelmagi, Melodiskmagi og Mirakelmagi. Alt enkelt beskrevet, lett og tydelig fra bok til hode til fantasi.

Rollelaging er enkelt. Velg blant tre typer dverger, tre typer alver og tre typer mennesker. Hver undergruppe med typiske yrker som fungerer som en mal du kan lage din eventyrer fra. Eller lag din egen eventyrer. Disse er tett knyttet til spillets verden, som gjør at de alle har sin plass og man føler ikke at disse er med fordi det er ett fantasi spill. Med hver sin nisje, etablert i verdens grunnmytologi og med symbolske overtoner hentet fra vår verden. Som at Dverg-Alv konflikten stammer fra fremgang på bekostning av naturvern, som igjen har røtter i den underliggende konflikten med Dragefyrstene. Dette gir dem som vil ha litt dypere kontekst for eventyrerne sine har temaer å boltre seg i.
De tre klarer også dette uten å dytte det ned halsen på deg.

Verdenen

Jeg skal ikke si så mye mer om selve spillets verden. De tre har gjort en god innsats for å knytte den inn i resten av spillet for å skape en enhet i teksten. Med enkle og tidsriktige illustrasjoner som er med å gi den varme, nostalgiske følelsen jeg sitter med når jeg leser. Men jeg skal la verden være din å oppdage. Mest fordi jeg har hørt spillskaperne gjentatte ganger har sagt at dette er en litt melankolsk spillverden, noe jeg sliter litt med å finne. Dette er mye et spørsmål om smak. Så jeg ønsker ikke å pirke for mye i denne delen, da dette ikke er en anmeldelse av verdenen, men en anmeldelse av selve spillet.

Min favoritt-ting

Som jeg skal avrunde med å nevne den tingen jeg liker aller best med Dragepust. Bragder. Dragepust har tatt et viktig skritt i hvordan rollene utvikler seg. Det er en enkel liten regelbit som funker som følger. Etter hvert eventyr så skal man finne en ting hver rolle gjorde som er en bragd. Overbeviste du portvokteren om å slippe gruppa inn og i ly for stormen. Bragd, noter det ned. Var det du som ga trollet dødsstøtet? Bragd. Skriv det ned. Man oppmuntrer hele gruppen til å delta, og så se på hva alle gjorde i etterkant. Sånn at selv den som sitter stille rundt bordet kan få sitt øyeblikk i solen og føle at den var med. Dette er bare vakkert. Det at hvert medlem i gruppen må ha nok bragder for at gruppen skal kunne stige opp på neste nivå som helter er med på å oppmuntre til at de mer frempå må gi plass til dem som ikke er så fremoverlente. Man må spille hverandre gode.

Alt i alt

Så der er det. Dragepust. Selv om jeg ikke er så glad i lukten av de tradisjonelle grepene spillet tar så er jeg glad i aromaen til spillet. Jeg sitter med litt den samme følelsen som da jeg på hytta med min venn Bjørn satt med Rødboka (første norske utgave av DnD) og drømte oss vekk. Jeg blir minnet om sommersolen gjennom hyttevinduet og forteller gleden rundt disse øyeblikkene vi skapte. Jeg nevnte nostalgi, og kanskje det er her litt av det melankolske i spillverden til Dragepust ligger. Fordi det er en svunnen tid for meg. Jeg liker spillet. Det er solid laget, imøtekommende og tilgjengelig. En inngangsportal til en hobby jeg elsker. Jeg vil så gjerne lage ting til det. Samtidig som jeg må innse at gamle grinete gubber ikke er målgruppa. 

Dragepust er et friskt pust. De tør å koke spillet ned til en samtale. Legge opp til det. De gjør dette uten å slippe de tradisjonelle røttene sine helt. Som gir dette spillet en god plass som både et første spill og en overgang fra den mer tradisjonelle måten å spille på. Jeg er glad jeg backet det på Kickstarter så jeg får min kopi snart. Hvis du ikke har, og sitter på gjerdet så er dette det spillet du må kjøpe i 2024. Om ikke til deg selv, så kjøp det til et yngre søsken eller søskenbarn som du kunne tenkt deg å lokke inn i vår hobby.

Inviter dem inn til de varme sommerdagene med terninger i hånden, rolleark spredt utover bordet og en utrolig verden spredd ut for sine indre øyne. For det klarer Dragepust å levere.

Jeg husker ikke hvor jeg først hørte om “Turning Tide”. Sannsynligvis ble spillet nevnt på Facebook-gruppa rollespill.info. Et lite drypp som fort forsvant. Jeg spurte rundt, ingen hadde spilt det, ingen visste noe. Boka var ikke tilgjengelig på de nettbutikkene jeg søkte på. 

Til slutt fikk jeg tak i forfatteren, Rune Ødegaard, som var vennlig nok til å sende meg et anmeldereksemplar til Imagonem, og som fortalte at Amazon UK hadde et par bøker igjen til redusert pris – så, kjære leser, hvis du vil ha et eksemplar av dette rimelig sjeldne norske spillet er det bare å hive seg på internettet.

• Turning Tide
• The Settlement Beyond the Disaster
• Rune Ødegaard
• Krystiania forlag
• 84 sider, hardback, engelsk
• Ca 400 kroner

Uansett: Hva slags spill er dette?

Turning Tide er et spillederløst fortellerspill som handler om en liten gruppe mennesker som forsøker å skape et nytt samfunn etter en katastrofe. Man spiller ikke individuelle roller, men representerer forskjellige motivasjoner i The Council, rådet som styrer bosetningen. Hver runde er en ny uke, hvor en av spillerne velger en handling for den lille gruppa, og trekker en tilfeldig hendelse som påvirker bosetningen. Spillet ender ved at man trekker kortet spar dame, som representerer at en ny tid kommer – the tide has turned.

Mye av parametrene for fortellingen skapes ved en blanding av terningkast på tabeller og diskusjon mellom spillerne. Hvor mange mennesker er det i gruppa, hvor mange kvinner og menn, hvor mye mat har de, hvor sammensveiset er samfunnet, hvilke motivasjoner skal spillerne spille – alt dette er tilfeldig generert og videredefineres av spillerne. 

Boka i seg selv

Spillet har en kontrast i seg – teksten oppleves på den ene siden som en samling dramatiske hendelser og spenninger, samtidig som språket og prosedyren nesten framstår som, tja, kommunalt til tider. Der hendelsene er av typen “An idol of evil is discovered. 10 people from the settlement leave to start a cult” eller “As the last snow disappears, a menace emerges”, er spillmetoden preget av tekster som “Public meeting. This is a process-oriented meeting that lasts for most of a week”, eller “The active player can derive a natural consequence from happenings set in motion by an event, or the consequences of the outcome of a project. There has to be some urgency in this action that makes it valid to bypass any democratic process”.  

Det er en del blaing fram og tilbake mellom instruksjonstekst og tabeller. Hardback-formatet på boka, og det at viktige tabeller er delt opp over flere sider, gjør det litt knotete å finne fram og bruke tabellene. Jeg vet ikke om det finnes et sted å laste ned og skrive ut disse tabellene, men det hadde absolutt vært en fordel. 

Illustrasjonene i boka er ofte grå og uklare, nærmest abstrakte. De tilfører lite til teksten.

Spillet

Jeg har ikke prøvd Turning Tide ennå, men har både spilt og designet tilsvarende spill (det lener seg på inspirasjon fra bl a Polaris og The Quiet Year), så jeg har en viss anelse om hvordan det vil være i praksis. Systemet er enkelt og driver spillet fram, og har fokus på å bygge og foredre samfunnet, med uforutsett motstand og nye situasjoner som oppstår underveis. Det virker egnet til å skape en stemning av samhold og optimisme. 

Det ser ut til å være litt sårbart for de samme tingene som de fleste spillederløse spill – narrative tråder og hendelsesrekker som blir hengende uforløst i luften, kræsj mellom spillstiler og stemninger uten at noen har mandat til å redigere og samle, slike ting. Men en gruppe som har spilt litt sammen vil nok ha sin praksis for å havne på samme vibb.

Ressurshåndterings-elementet er jeg nysgjerrig på hvordan vil være i spill: Hvor viktig er det å vite hvor mye mat man har igjen, hvilke kompetanseområder man satser på osv? Hvordan vil befolkningstallene endre seg i løpet av spillet? 

Og hvor tett knyttet blir man til de enkelte menneskeskjebnene? Dette vil nok avhenge veldig av gruppens fokus – spillet i seg selv ser ikke ut til å fokusere på navngitte roller i det hele tatt, det sier bare hvor mange som kommer og går, lever og dør.

I spillet står det at det vil ta ca en time å sette opp, og ca 5 timer å spille hvis man holder seg til 5 minutter pr runde. Det er mulig å spille kortere ved å fjerne en del kort, og det er mulig å utvide over flere kvelder hvis man liker å utbrodere. 

Totalt

Dette er et fint lite spill, som jeg tror vil være moro å spille. Samtidig konkurrerer det med en del andre spill innen samme sjanger, og det har ingen umiddelbare “killer apps” eller gimmicker som gjør at jeg, personlig, tenker “oi, akkurat dette havner øverst i bunken min”. Men altså, jeg merker jeg blir nysgjerrig etter å ha lest det. Og det blir garra en fin kveld eller to ut av spillet.

Og akkurat nå koster det 12 pund på Amazon UK. Så alt i alt: Løp og kjøp.

Tengwar

Selv de som ikke har noe forhold til Tolkiens forfatterskap tiltrekkes av de vakre løkkene i runene han skapte for de alviske språkene sine. Hva står det? Hvordan skriver man det? Svar kan man vanligvis få hos Thorsten Renk, conlang-filolog og forfatter av to lærebøker i alvisk.

[Quetin i Lambë Eldaiva – a Quenya Course]

[Pedin Edhellin – a Sindarin Course]

[The Elvish Linguistic Fellowship]

Call for papers

The editors of the International Journal of Role-Playing invite submissions for a special issue on the use of role-playing games in applied contexts; that is, RPG play in the service of professional, social, and/or psychological outcomes.

[Link]

Hjemmebrygga D&D-monstre

Mangler de hjemmelagde monstrene dine den offisielle monstermanualfølelsen? De snille menneskene fra internettet har laget en rekke gratis verktøy som løser akkurat dette problemet.

The Homebrewery har en markdown-side som lar deg redigere en monstermanualside live.

[Link]

Se også denne formateringsguiden for avanserte brukere på Reddit:

[Link]

GMBinder krever innlogging, men har flere funksjoner og en stor samling hjemmebryggede rollespillelementer brukerne har laget

[Link]

Critgames.com har en mal for Photoshoppere med fonter og alt som hører til.

[Link]